Oversettertipendet drar hele veien til Amerika og til Anders Dunker

En gang i året deler NFFO ut sitt høythengende årsstipend til en oversetter. Dette arbeidsstipendet gis til frilandsoversettere som arbeider med en eller flere sakprosautgivelser.

I år gikk budskapet om innvilget søknad i løpet med elektroniske impulser i løpet av noen hundredels sekunder ut fra Uranienborgveien 2 i Oslo, over de sentrale østlandskommunene, opp mot fjellene og ned igjen, til Vestlandet og ut mot havet, over det veldige Atlanterhavet, over hele det amerikanske kontinent, ned mot California, inn til Pasadena – cheeseburgerens opphavsby – inn til gata der Anders Dunker bor, og inn i hans datamaskin: NFFO skal bistå deg i denne neste runden rundt sola.

De store spørsmålene

Gjennom årene har Dunker oversatt rundt 25 filosofiske og samfunnsvitenskapelige titler fra tysk og engelsk, til norsk. I den bransjen er det ikke slik at millionene renner inn.

— Ikke at jeg skal være besatt av penger, men hvordan har levevilkårene vært for en oversetter av såpass smale ting? Eller tar jeg feil og lider av åndsfattigdom når jeg spør slikt?

— Hehe, ja, noe av det kan sikkert fremstå som smalt! Det ligger i navnet at Cappelens upopulære skrifter ikke føler seg forpliktet til å fri til det aller bredeste publikummet. Samtidsteori i den kontinentale filosofitradisjonen, som vi utgir i Existenz' Futurum-serie, kan også kreve litt pågangsmot, og forutsetter kanskje litt akademisk fartstid hos leseren, sier Dunker.

Men problemstillingene bøkene tar opp, er langt fra smale, mener han.

— Det gjelder forholdet mellom teknologi og økologi, hvordan offentligheten forandrer seg i digitaliseringens tid, høyredreiningen i politikken og milliardærenes makt, drømmen om en bedre verden for alle, forholdet vårt til jorden i klimaendringenes tid. Disse spørsmålene blir jo diskutert flittig i media, men ofte med gårsdagens begreper og analyser. Dermed er det faktisk en viss appetitt på ny tenkning og oversatt teori. Så jeg har kunnet leve i og av denne nisjen – så vidt!

— Kan føles endeløst

— Du skriver i din søknad at du ønsker ettårig stipend at du vil redusere oversetterarbeidet fra 8–9 bøker i året til 4–5, "for å få mer tid til fordypning, etterarbeid og kvalitetssikring." Her er du vel rett i kjernen av hva som er utfordringen for vår tids kulturarbeidere? At det aldri er tid nok til arbeide fullt ut med det man ønsker, og samtidig ha et høvelig budsjett for å leve.

— Grundig fordypelse og hensynet til inntekt burde ideelt sett ikke være en konflikt, men i praksis er det jo nesten alltid slik. I vanskelige, filosofiske bøker blir det mye som må overveies. Jeg har lært mye av tålmodige språkvaskere og har ofte trengt – og fått – sjenerøs hjelp fra mer erfarne oversettere.

— Og da går det greit?

— Noe går lettere med årene, men samtidig blir mine egne standarder stadig strengere. Så lenge jeg finner feil og forbedringsmuligheter, føles det jo umulig å slippe teksten fra seg. Men så kan det også føles endeløst. Med mindre tidspress blir det lange forbedringsarbeidet noe gledefylt, istedenfor en stressfaktor. Så et stipend som dette er uvurderlig!

Livet i Amerika

— Du er utdannet litteraturviter med mastergrad fra Universitetet i Oslo, og har 14 års erfaring som universitetsforeleser innen kulturhistorie, filosofi og samfunnsvitenskap. Hva var det som førte deg inn i denne livsretningen?

— Humanistiske fag og samfunnsfag tiltrekker meg fordi de gir overblikk og forbinder ulike sider av livet. Egne erfaringer og refleksjoner kobler seg på noe allment. Sjansen til å undervise i disse emnene gjorde at alt jeg hadde lest og lært kunne tas i bruk og settes i spill.

Etter at han flyttet til USA, begynte han å skrive kulturjournalistikk i form av omtaler, essays og intervjuer.

— Snart oppdaget jeg da hvordan filosofi og kulturhistorie også åpnet tilgangen til store, nye temaområder. Jeg begynte å skrive om klimaendringene og planetens fremtid. Det miljøfilosofiske sporet og modernitetskritikken var det som etter hvert førte meg inn i oversettelsesarbeidet – det begynte med en tematisk interesse, og slik har det egentlig fortsatt.

— Du er bosatt i California, sikkert et bra sted å være oversetter på. Hva er historien, hvordan havnet du der?

— Noen steder har sterk dragningskraft, og iblant kan de med et slag forandre livet ditt. California ble et slikt sted for meg og for oss. Da konen min og jeg kom til Los Angeles på et langt sommerbesøk, et husbytte, for første gang for ti år siden, føltes det som et sted der alt kunne skje, der initiativ ble rikelig belønnet.

— USA på sitt beste?

— Det kan du si. Selv om politikken og Silicon Valley har tatt mørkere vendinger siden vi ankom, forblir Sør-California seg selv. Kontaktflaten er stor mellom folk fra ulike miljøer, i mitt og vårt tilfelle mellom filosofi, kunst, media og miljøaktivisme. Og klimaet er ekstremt godt: jeg jobber utendørs i hagen under eiketreet fra morgen til kveld, hver dag. Det hjelper meg gjennom lange dager.

Tolkning mellom mennesker

— Så er vi nødt til å spørre deg også — merker du noe til konkurransen fra KI i din oversettergjerning?

— KI er heldigvis utelukket i forlagenes kontrakter, så her slipper jeg unna det meste av yrkesetiske dilemmaer og jobbkonkurranse fra kunstig intelligens.

— KI kan veilede oss, men tar også over. Vi blir usikre på egne vurderinger og stadig mer uselvstendige. Uten KI fortsetter vi å utvikle vår egen stil, språksans og dømmekraft for hvert nye arbeid, og slik bør det fortsette å være. Jeg har hatt oppdragsgivere som bruker KI for førsteutkast; det krever faktisk litt av et falkeblikk å forbedre en automatisk tekstversjon som er middels god - ispedd maskinelle misforståelser. Forhåpentligvis er vanskelige, filosofiske tekster immune mot å bli erstattet av KI. Tolkning er noe som foregår mellom subjekter, mellom mennesker - via teksten, sier Anders Dunker.