– Lese- og skriveferdighetene er grunnleggende demokratisk beredskap

Dette er styreleder i NFFO, Marte Blikstad-Balas' påminning etter å ha lest Riksrevisjonens rapport. Denne viser at nesten hver tredje elev går ut av norsk grunnskole med så svake ferdigheter i lesing eller regning at det kan gjøre videre utdanning og arbeidsliv vanskelig. 

For NFFO peker rapporten på et grunnleggende spørsmål: Hvilke tekster møter elevene i skolen, og hvordan sikrer vi at alle barn får tilgang til gode lærebøker, fagtekster og en undervisning som bygger den best tilgjengelige kunnskapen vi til enhver tid har?

I PISA-undersøkelsen fra 2022 lå 27 prosent av norske elever på laveste mestringsnivå i lesing, mens 31 prosent lå på laveste nivå i matematikk. Rapporten viser også at utviklingen har vært negativ siden 2015, og at Norge har svakere resultater enn flere sammenlignbare land. Norge ligger lavest i Norden og under gjennomsnittet i OECD-landene.

Når mange elever strever med lesing, får det konsekvenser langt utover klasserommet. NFFO mener at å gi elever tilgang til oppdaterte lærebøker er en del av løsningen.

Leseforskere er ikke overrasket over funnene

Riksrevisjonen anbefaler at Kunnskapsdepartementet i større grad sørger for målrettede evalueringer og bedre formidling av forskningsbasert kunnskap til klasserommene. For NFFO bør dette også handle om hvordan skolen bruker bøker, fagtekster og andre kvalitetssikrede tekster i undervisningen.

Styreleder, professor og leder for lesekommisjonen Marte Blikstad-Balas har lest rapporten med bekymring, men er ikke overrasket:

– NFFO har jo påpekt dette lenge. Vi har over flere år advart om at alt for mange elever mangler lærebøker. Bøker er helt grunnleggende infrastruktur i ethvert skolesystem, så det er helt absurd at norsk skole har fått lov til å nedprioritere det. Dette har både lærere, elever, foreldre og forskere sagt lenge. Vi bør også se på sammenhengen mellom fallende læreboksalg i høyere utdanning med manglende bøker i grunnskolen. Hvordan kan vi forvente at en student som kanskje aldri har hatt en egen skolebok gjennom 13 års skolegang skal prioritere å kjøpe fagbøker? Ingen leseforskere er overrasket over denne rapporten. Det at vi hverken klarer å gi elevene gode lese- eller skriveferdigheter er svært alvorlig. 

– Hva bør politikere og skoleeiere gjøre nå – konkret?
– Lese- og skriveopplæringen må åpenbart styrkes. Når det gjelder lesing: Alle barn må få gode bøker fra de er små. Elevene må få lese lange tekster på papir. Det er også viktig at elevene har tilgang til mye, variert litteratur å velge i. Så skolebibliotekene må styrkes. Det samme må innkjøpsordningene for sakprosa, slik at også alle folkebibliotekene har et bredt og oppdatert tilbud av bøker. Skolene må prioritere lesing og skriving i større grad enn i dag. Digitalisering over lang tid har vært uheldig, hvor elevene i hovedsak har lest korte tekster på skjerm. Norge er også på siste plass blant leseglede blant 10-åring. Vi leser også mindre for egne barn enn det vi gjorde før, så dette er et sammensatt problem der mange må prioritere lesing mye mer enn de gjør nå. Å gi barn tilgang til et bredt utvalg av litteratur, og tilgang til voksne leseforbilder både hjemme og på skolen vil bøte på dette.

Vi liker å tro at alle i Norge har like muligheter, men med så svake lese- og skriveferdigheter har ikke disse elevene mulighet for å klare seg på høyskole og universitet. 

Skrivekrisen må på dagsordenen

Blikstad-Balas påpeker også at rapporten viser at skolen ikke har den utjevnende virkningen den er ment å ha:
– Lese- og skriveferdighetene er grunnleggende demokratisk beredskap. Det er også sosialt utjevnende at vi lærer alle barn å lese seg til kunnskap. Vi liker å tro at alle i Norge har like muligheter, men med så svake lese- og skriveferdigheter har ikke disse elevene mulighet for å klare seg på høyskole og universitet. 

Rapporten viser også til at staten ikke kartlegger elevenes skriveferdigheter på samme måte som lesing og regning. Riksrevisjonen baserer seg på intervjuer med rektorer i grunnskolen og de viser til at elevenes skriftlige ferdigheter har forverret seg de siste 10 årene.

– Vi må også sette skrivekrise på dagsorden! Mange politikere er mest bekymret for lesing, det er jo fordi vi måler det og de ser veldig tydelig at resultatene går nedover. Vi måler ikke barnas skriveferdigheter i dag, men jeg vil bli svært overrasket dersom den stadig økende andelen barn med alt for lave leseferdigheter, viser seg å være gode skrivere. Vi har all grunn til å tro det motsatte. Dette vet jo forfatterne våre her i NFFO bedre enn de fleste – du blir en god skriver av å både lese og skrive mye. Dette henger sammen, så det er på høy tid å innlemme skriveferdighetene også i den nasjonale kriseforståelsen som er etablert for lesing. Det må skrives mer, revideres mer, gis tydeligere normer for hva slags skriving der er snakk om. Vi må sikre at elevene mestrer de grunnleggende normene for hvordan man skriver saklig og deltar i offentlig skriftlig debatt. Det er en grunn til at lese- og skriveferdigheter regnes som menneskerettigheter og knyttes til demokrati og demokratisk beredskap! Prisen for å ikke kunne lese og skrive godt nok er svært høy, både for den enkelte og for samfunnet. I norsk offentlighet er vi så heldige at det finnes et rikt utvalg god sakprosa å velge mellom. På lengre sikt kan en jo spørre seg om hvem som skal skrive bøkene? avslutter Blikstad-Balas engasjert.