Læreboka som motvekt til digital støy

I forrige uke viste NFFO til Riksrevisjonens rapport om at sviktende lese- og skriveferdigheter truer elevenes læring, deltakelse og demokratiske beredskap. 

Ane Christiansen underviser i spansk i videregående skole, er lærebokforfatter og sitter i NFFOs læremiddelutvalg. Hun opplever at både elever og lærere bruker, og ønsker å bruke, læreboka mer enn tidligere, selv om salgstallene for lærebøker har gått ned. 

– Etter innføringen av «metodefrihetslæreplanen» Kunnskapsløftet i 2006, som kom sammen med turbodigitaliseringen i skolen, ble det å bruke bok sett på som kjedelig, gammeldags og lite kreativt. Jeg tror en av grunnene til at lærere opplever å ha for mange arbeidsoppgaver, er at det de siste to tiårene har blitt sett på som en sentral del av lærergjerningen er å være sin egen redaktør, og ofte også forfatter. Det er, for å si det mildt, en sløsing av tid og en mangel på kvalitetssikring at hver lærer skal lage egne undervisningsopplegg ved å sy sammen stoff herfra og derfra.

Christiansen påpeker også at det kan oppleves som krevende å jobbe med en bok sammenlignet med ulike digitale ressurser: 

– Selv om dagens lærebøker stort sett har et høyt didaktisk og pedagogisk nivå, må både lærerutdannere, lærere og elever ta innover seg at det også er en krevende øvelse å jobbe med et fag med utgangspunkt i en bok, og enda mer i en tid hvor stadig flere sliter med konsentrasjonen, og både leseerfaringen og -kondisen stuper hos oss alle.

Læreboka gir trygghet i elevens hverdag 

– Og hvorfor (hvis den bør det) bør læreboka ha en plass i elevenes opplæring nå og i framtida? 

– Bokformatet representerer noe mer, noe eget, i tillegg til å være en kilde til læring. Å jobbe konsentrert med en bok kan ha en verdi i seg selv. Den kan hjelpe oss med å forstå en læringsmetode, være et middel til å oppøve konsentrasjon, og kanskje til og med leseglede og -evne senere i livet. Boka er et overlegent medium når det gjelder å gi oss håndfast og oversiktlig informasjon om hva som er det viktigste i det enkelte fag, hvor vi kommer fra og hvor vi er på vei, både for elever, lærere og foreldre. I tillegg til kunnskap, gir en god bok trygghet i skole- og leksehverdagen. Men alt dette krever at man bruker den over tid, at elevene selv erfarer hvor nyttig en god lærebok er. 

Jeg tror absolutt at boka har en plass i framtidas klasserom. Håpet mitt er at den får en mye større plass enn den har hatt de siste par tiårene. Men skal vi lykkes med det, så må vi ta på alvor at det forholde seg til en (lære)bok er også en ferdighet som må trenes på. Alt her i livet kan ikke læres i et klasserom. Men, kanskje bør det å forholde seg til en ting av gangen i form av en bok med en gjennomarbeidet metode, være en av skolens oppgaver.

KI gjør lesing viktigere

Siv Sørås Valand har bakgrunn som norsklektor i videregående skole, lærebokforfatter og stipendiat ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning. 

– Siden forrige PISA-undersøkelse i 2022 har KI inntatt norsk skole. Hva bør vi være oppmerksomme på framover med tanke på elevers lese- og skriveferdigheter? 

– Generativ KI kommer på et på et sårbart tidspunkt der elevers lese- og skriveferdigheter ser ut til å svekkes. Å håndtere egen bruk av KI og å kunne forholde seg til stadig mer KI-generert innhold, krever sterk lese- og skrivekompetanse. Det er derfor avgjørende at vi styrker disse ferdighetene og at elevers lese- og skriveferdigheter (også) ses på som ressurser som kan ruste elever til å håndtere KI-samfunnet. Vi må hjelpe dem ved å fjerne støy, for eksempel distraksjoner som er tilgjengelige på elevenes digitale enheter. Bruk av KI som ikke fremmer læring, er en særskilt og inngripende form for støy. For mange elever (og voksne) innebærer KI en fristelse til læringshemmende snarveier som fratar dem selve læringsprosessen. 

– For å styrke lese- og skriveferdigheter må vi legge læringsmiljøene til rette slik at elevene får nok trening i utholdenhet og konsentrasjon. Å lese papirbøker eller å skrive for hånd trenger ikke å være reaksjonært og konservativt, men derimot progressive verktøy for å støtte elevene i møte med KI-samfunnet. 

Sørås Valand peker på paradokset med at lærebokforlag etter press fra konkurrenter, skoleeiere og –ledere, ønsker å innlemme KI-funksjonalitet i de digitale utgavene av lærebøkene, uten at dette er begrunnet i bedre læring for elevene. Det kan tvert imot bidra til denne støyen som forstyrrer konsentrasjonen og utholdenheten til elevene.

– Å "interagere" med bøker kan ha sine fordeler dersom det viktigste er å raskt hente ut essens, eller for å forstå komplekst innhold. Men det utfordrer motivasjonen til å lese lengre tekster på egen hånd. Her opplever jeg en spenning mellom forlagenes ønske om å være "relevante" og hva som faktisk kreves for å utvikle sterke og utholdende lesere.

Hun vil likevel ikke avvise KIs plass i lese- og skriveopplæringen:

– Stramt designede, spissede chatboter kan trolig gi nyttig tilbakemelding på de mest instrumentelle skriveferdighetene, uten å gripe inn i elevenes egne skrivestemmer.